Lånt fra en artikkel i The Sun – en fortelling fra en mann som oppdaget at hans livs kjærlighet virkelig er hans søster. Brev til Deirdre Appell rådgiver hos The Sun:
Jeg visste tidlig at jeg var adoptert. Jeg elsker mine fosterforeldre, selvfølgelig, men jeg følte meg likevel alltid litt utelatt. Livet mitt forandret seg fullstendig da jeg møtte en jente på en skjønnhetssalong. Hun var fem år yngre enn meg, og hun fortalte meg at hun også ble adoptert. Alt ble umiddelbart bedre da jeg møtte noen som har opplevd det samme som meg. Et år senere giftet vi oss, og vi har nå en tre år gammel sønn.
Som en ekte idiot bestemte jeg meg for at det var noe som manglet i livet mitt, og gikk for å lete etter min biologiske mor. Jeg ringte min kone og fikk henne med på idéen. Jeg fortalte henne at vi kunne gjøre dette sammen. For å gjøre en lang historie kort, så endte vi opp på samme råtne stedet, da vi fant ut at vi hadde samme biologiske mor.
Min kone flyttet ut med vår sønn samme dag. Hun følte seg skitten på innsiden. Jeg prøvde å overbevise henne om at vi fortsatt var de samme menneskene, men hun vil ikke høre på meg, og klandrer meg for alt. Nå er vi separert og hun har tatt vår sønn med seg. Jeg kjemper for å få se ham igjen.
Jeg vet at dette er grunnen til at jeg nå drikker for mye alkohol, men jeg må dempe smerten på noen måte.
Deirdre svarer at det er synd på mannen og minner ham på at dette er ingens feil.
Din kone ønsket kunnskap om dette, og det er veldig galt av henne å legge all skylden på deg. Jeg tror det kanskje bare er for å prøve å beskytte sønnen fra sannheten, men det kan selvfølgelig ikke forandre hva som har skjedd i virkeligheten.
Jeg forstår at det er fristende å ty til alkohol, men det vil ikke hjelpe deg i din kamp for å få være en del av livet til sønnen din. I stedet foreslår jeg at du går til psykolog og får råd på riktig måte.
Slik saken står nå, ta en dag av gangen.
Legg igjen en kommentar